Evas Rare Verden: Jeg vil alltid huske deg kjære mormor

Torsdag den 5.November sluttet et stort vakkert hjerte å slå. Min kjære mormor er ikke mer.
Mormor sovnet stille inn med store deler av familien rundt seg. Vi var mange som satt rundt sengen hennes og delte sorgen da hun forlot oss like før kl 22.

Kjære Mormor!

Jeg vil at du skal vite at du har satt dype spor. Ord blir fattige om jeg skal prøve å beskrive hvor mye du har betydd for meg gjennom livet. Jeg har vært heldig som har hatt en så flott mormor som deg.

Jeg husker overnattingsbesøkene i min barndom med glede. Vi bakte, spilte spill (noen ganger lot du oss barna vinne og noen ganger ikke). Du lærte meg Fadervår, det er kanskje noe av det jeg husker aller best. Vi ba Fadervår sammen før jeg la meg om kvelden hjemme hos deg (iallefall de gangene jeg overnattet alene). Jeg vet du ikke husket det i dine siste dager, men for meg er det et sterkt og fint minne.

Da jeg ble større og skulle flytte for meg selv kom jeg til deg og du tok meg inn, som du gjorde med flere som trengte et sted å bo. Du dømte meg ikke selv om jeg egentlig var rimelig håpløs på den tiden. Jeg tror nok du skal ha mye av æren for at jeg til slutt ble voksen.

Da jeg kom så langt som at jeg ble mor selv, troppet du opp på sykehuset den dagen jeg skulle hjem for å bli med meg hjem. Jeg husker at du tok bussen til sykehuset og så kjørte vi hjem til meg sammen.

Jeg kunne sagt så mye mer..

Jeg vil at du skal vite at jeg setter pris på alt du har gjort for meg. Jeg setter stor pris på alle de flotte stundene vi har hatt sammen. Alle de flotte samtalene og alle de tunge samtalene. Alle gangene du har lyttet til meg uten å dømme. Alle de gangene du har oppmuntret meg når jeg så mørkt på ting. Alle de gangene vi lo sammen. Alle gangene du trøstet meg. Alle gangene du sa meg et sannhetens ord når du jeg virkelig trengte det.

Tusen takk for alt du har vært for meg min kjære, kjære mormor.

Hvil i fred nå, jeg vet du har det godt hos Gud.

Jeg er så uendelig glad i deg og jeg savner deg.

Til vi møtes igjen....

Jeg følte bare at jeg måtte skrive dette, men jeg måtte ha noen dager på meg etter at min kjære mormor sovnet inn. Vanskelig å skrive når tårene gjør at man ikke ser. Vanskelig å ikke være trist når man har mistet verdens beste mormor selv om jeg vet hun har det bra nå. Egentlig skal jeg være glad, men jeg savner henne så utrolig mye.